Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Mandag 18. mars 2013: Møte med Rikard Sundås:

Fikk den første jobben som 13-åring

Vi våger påstanden: Få har vært i flere yrker og hatt et lenger yrkesaktivt liv enn Rikard Sundås (84). Han var tretten da han ble gårdsgutt, og han pensjonerte seg ikke før i fjor.

Rikard Sundås fortalte løst og fast fra et innholdsrikt liv, og bød også på visesang - med kona Helene på gitar og sønnen Henning på trekkspill. Klikk på bildene for å få store format.

(Lagt på nett 20.03.2013.)
Kåsøren fikk nesten trøbbel selv da han skulle gi et bilde av sitt yrkesliv. – Her er det flere jobber enn det er år, sa han om sin egen ungdomstid, og la til: – Jeg var nok en veldig urolig krabat.
Det begynte altså som dreng på nabogården, gikk videre blant annet som tømmerfløter, verkstedarbeider, sjømann, lastebilsjåfør, rutebilsjåfør, innehaver av bensinstasjon og verksted, bilsalg, gårdsdrift og mangesidig anleggsarbeider.

Sju personer på 30 kvadrat
Nærmere 60 mennesker hadde benket seg i Ingasalen for å høre Rikard Sundås kåsere. Han valgte naturlig nok å ta utgangspunkt i oppveksten sin hjemme på Sundås. Det var en liten boplass sør for Basken.
Nå er det ingen ting igjen av verken stue eller uthus på Sundås. Familien til Rikard flyttet derfra da ny bolig sto ferdig ved Kinndalen på slutten av 1940-tallet, og bygningene på Sundås ble revet få år deretter.
Rikard fortalte om en aktiv barndom, men også om trangboddhet hjemme. – Boligen var vel ikke på mer enn 30 kvadratmeter, og der bodde vi sju mennesker, fortalte han. Faren Marius var lensearbeider, men hadde også skomakerverksted hjemme på Sundås.

Bestefar var landhandler
Rikard Sundås tok for øvrig forsamlingen med tilbake til sin farmor og farfar – Helene og Rikard Mathisen. Rikard var født i Tune i 1860, Helene i Varteig i 1868. Helene var selv født og oppvokst på Sagdalen – en husmannsplass under Kongsrud. Plassen lå tett inntil det som nå er Ingaleden, på strekningen mellom Gryte og Kongsrud.
Også Helene og Rikard – kåsørens besteforeldre – bodde noe på Sagdalen, men også i mange år på Sundås.

Rikard og Helene Mathisen, som drev landhandleri på Sagdalen.

Det var svært vanlig at folk "handlet på bok", og her kan vi blant annet se at 2.5 kg kaffe kostet kr. 5.75 og en kvartkilo farin tretten øre.

Rikard Mathisen var landhandler, og i familien finnes det en bok fra 1895 hvor det er nedtegnet dem som handlet på krita. ”Å handle på bok” var høyst vanlig den gang – og oppgjøret kom når man kanskje hadde fått solgt et slakt, eller rett ofte når første lønna kom etter at fløtersesongen hadde tatt til på våren.
Kåsøren var ganske sikker på at handelsvirksomheten var på Sagdalen. Det tyder også ”krite-boka” på, for det er navn fra omegnen som er skrevet ned på utestående. På den tiden bodde imidlertid ”landhandleren” og familien på Sundås. – Kanskje han rodde fra Sundås til Sagdalen for å betjene handelen, funderte kåsøren.

Hopprenn og skøyteløp
Vi skal imidlertid tilbake til Rikard Sundås og oppveksten, og nevnte så vidt en aktiv barndom. Det var flust med lekekamerater i området, med store barneflokker på eksempelvis Strømneshaugen, Strømnes og Vestgård.
Rikard berettet om både hopprenn i en bakke fra Utsikten og ned mot Kinndalsevja, og om skøyteløp på Strømneshølen. I hoppbakken hadde de endog ført fram strøm for å kunne ha en høyttaler under renn.
I guttedagene bygde de også hytter av torvstrø, med salpetersekker som taktekke. Fra salen kunne Asmund Brenne bekrefte at det nok ble litt kortspill i disse hyttene.

Skjebnen var med ham
Et av de første minnene fra barndommen har Rikard fra han og faren skulle ut i motorbåt. Trolig var han fire-fem år den gang.
Rikard skulle løse tauet ved brygga, men var uheldig og ramlet uti. Faren så ikke hendelsen, men skjønte jo fort at gutten hadde falt i elva. Fortvilelsen var enorm, men gleden ditto da Rikard dukket opp av vannet på andre siden av brygga. Da hadde han gått under båten og brygga, og dukket opp på andre siden. – Jeg hadde nok skjebnen med meg; jeg kunne jo like godt ha druknet, sa kåsøren.
Lykken var nok bedre enn forstanden på guttungen da han akte i elvebakken nedenfor Basken. Kjelken var en tom margarinkasse hvor to ekestaver fungerte som meier. Guttungen fikk god fart på doningen. Hadde det ikke vært for at ”kjelken” stoppet i sanden ved elvekanten, ville farkosten havnet ut i den strie elvestrømmen.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Rikard Sundås på stengarden hjemme på Sundås. Rikard var bare tretten år da han fikk sin første jobb.	Helene og Rikard Sundås på Solberg på Kinndalen med Federal'n som Rikard kjøpte av Karl Andersen.
Familiebilde på Sundås omkring 1938. Til høyre sitter Rikard, og mot venstre faren Marius, tanta Signe, moren Martha med Gerd på fanget, og broren Harry.	Båten som Marius Sundås bygde. I 30-35 år trafikerte den trofast lensearbeidere til og fra jobb. Motorbåten kunne ta 12-14 passasjerer.

Hanen døde av fylleslag
Som gutter flest, må også Rikard Sundås innrømme noen hyss som ble begått i oppveksten. Som da han eksempelvis sammen med en kamerat skjenket en hane så full at fjærkreet lå sten dau dagen etter. – Den døde av fylleslag, sa Rikard.
Skjenkingen besto i at hanen fikk brødskorper dyppet i sprit som var ”lånt” hjemme hos kameraten. – Først begynte den å gale noe voldsomt. Så gikk den i ring, og deretter ble den veldig amorøs. Men så roet den seg igjen, fortalte Rikard om hanen som havnet på fylla. Dagen etter fant guttene hanen livløs i hønsegården.
Rikard og samme kompisen fikk også en sprengt postkasse på samvittigheten. – Det var postkassa til Hans Basken som ble ødelagt. Det var jo egentlig ille, for jeg kjente jo godt han Hans – og han var også leder i en yngresmusikk som jeg var med i, fortalte Rikard Sundås nesten beskjemmet.
Guttene fikk imidlertid skværet opp med postkasse-eieren, og sørget for at ny kasse ble satt opp.

Skomakeri
Både faren Marius og søskenbarnet Ragnar Sundås var skomakere, og kåsøren har derfor god erfaring fra skomakeri. Han fortalte om plugging av arbeidsstøvler med to rader med plugger, og om halvsåling av sko. Jo, vi tviler ikke på at skomakerkunsten sitter i nevene fortsatt, om han ble plassert ved en lest.
Rikard fortalte for øvrig også om farens båtbygging. Det var en 24 fots motorbåt som ble til i skjulet på Sundås. Marius laget maler til spantene i båten, og hentet virke til spantene fra grener på eketrærne på Kingsrød.
Båten skal ha blitt bygd på én vinter, noe Rikard nesten ikke kan skjønne at var mulig. – Det var jo utrolig mye arbeid med båten, minnet han om.
Motorbåten ble i 30-35 år brukt til å frakte tømmerfløtere opp i lensa, og kunne ta 12-14 mann.

Rikard Sundås som konfirmant i 1943. Til gudstjenesten i kirken fikk han standsmessig skyss.

Største opplevelsen
Tretten år gammel, før han ble konfirmert og mens han enda gikk på skolen på Strømnesåsen, fikk Rikard Sundås sin første jobb. Det var som gårdsgutt hos Thorleif Strømnes.
– Jeg bodde i gamlestua, og hadde det utrolig bra, sa kåsøren. Folkeskolen ble sluttført, mens gårdsarbeid ble gjort på fridager og i ledige økter.
Blant annet fortalte han da han våren 1943 skulle kjøre ut møkk med hest og møkkakjerre. Uhellet var ute, og både kjerra og hesten veltet. – Jeg klarte imidlertid å få spent fra hesten, slik at den kom seg opp – og deretter fikk jeg kjerra på hjulene igjen. Jeg må ha vært sterk, sa Rikard, til forsamlingens munterhet. Og så la han til: – Thorleif merket ingen ting!
Rikard sto til konfirmasjon dette året, og han blir fortsatt rørt når han forteller om hesteskyssen til kirken. – Thorleif selet på Svarten med stas-selen med sølvbeslag, og spente hesten for firehjulsvogna. Sånn ble jeg kjørt til kirken. Det var til den dag den største opplevelsen jeg hadde hatt, sa kåsøren.

Ikke skilter og lys, men bremser
Etter en fin tid på Strømnes, ble det ny jobb som gårdsgutt på andre siden av elva – på en av Finstad-gårdene.
Gutten grodde til, og interessen for motordrevne kjøretøy våknet selvsagt. Han fortalte blant annet om en tusen kubikks Harley Davidson med sidevogn som han anskaffet. – Den hadde ikke skilter eller lys. Men det var bremser på den, husker jeg, sa Rikard med munterhet. Senere ble det en 1200 kubikks Henderson med sidevogn.
På raske bein tok Rikard Sundås forsamlingen med gjennom yrkesskole, arbeid i lensa – og oppdrag med å bygge ned en transformator i Hardanger.

Byssegutt og kølalemper
– Jeg var nok veldig urolig i oppveksten, måtte Rikard Sundås medgi. Utferdstrangen lå der, og derfor mønstret han og broren Harry på en kulldamper i Sannesund. – Jeg skulle være byssegutt og kølalemper. En dårlig kombinasjon hvis du tenker renslighet, bemerket Rikard med glimt i øyet.
Kunne han druknet i Glomma som guttunge, kunne han like godt dødd av meningitt mens han var på kulldamperen. – Jeg fikk diagnosen hjernehinnebetennelse, og ble sendt hjem med beskjed om å holde meg fullstendig i ro i åtte dager. Ble jeg bedre på de åtte dagene, ville det gå bra. Ble jeg dårligere, ville det IKKE gå bra, sa han.
Heldigvis gikk det bra – og senere mønstret han på en Wilhelmsen-båt som gikk i trafikk på Skandinavia.

Bil og bensin
Senere skulle det bli mange år med bil, buss, bensin og verksted. Blant annet kjørte han lastebil hos Karl Andersen.
Det ble mer lastebilkjøring, blant annet med tung tømmerkjøring med Robert Lilleborgen som hjelpegutt, og fra 1952 kjørte han også Varteig-bussen. Ti år senere startet han arbeidet med å bygge bensinstasjon og bilverksted på Hasle, samtidig som han også kjørte gravemaskin.
I 1978 tok Helene og Rikard over hennes foreldregård i Skiptvet, og etter hvert solgte de anlegget på Hasle og ble bønder på heltid. I en brann i 1982 strøk en nyrenovert driftsbygning med, og seks fôringsdyr brant inne.
Det er betegnende for Rikard at dagen etter denne fryktelige brannen, var han i full gang med å rydde branntomta. Ny driftsbygning ble reist, med vekt på melkekuer og smågris. Etter hvert ble melkeproduksjonen avviklet, mens griseproduksjonen tiltok. På det meste hadde de 40 purker på gården. Største grisekullet var for øvrig på respektable 24 grisunger!
Det ble drøye 20 år som bønder, en periode som Rikard og kona ser tilbake på med stor glede.
Vartinger ble de igjen i 2010, da de kjøpte Fjelltun.

Skyting og teater
Selv om det har vært et allsidig og krevende yrkesliv, har det også blitt tid til noen hobbyer. Blant annet fortalte han om 17 år med revy og skuespill i Skiptvet, senest med Nes Lenseteaters oppsetning i høst.
Rikard Sundås var også viktig for Hasle Salongskytterlag og Skytterhuset som ble reist i Nipaveien. Det var ikke få turer han gjorde med lastebil for å hente materialer og utstyr som de enten hadde fått – eller kjøpt for en billig penge. Blant annet ble en låve i Mossedistriktet revet på dugnad, og materialer derfra brukt i Skytterhuset.
Resultatet ble svært bra, et egnet lokale med både sentralfyr, kjøkken og toaletter. Senere er Skytterhuset påbygd.
Rikard Sundås hadde forresten tonefølge da han kåserte i Varteig Historielag. Med kona Helene på gitar og sønnen Henning på trekkspill ga han til beste to viser – og fikk også forsamlingen med seg på allsang.
En av visene var forresten skrevet av Helene og Rikard selv, i samarbeid med Lilly og Robert Lilleborgen – og var en hyllest til Skytterhuset på årsfesten i salongskytterlaget i 1968.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Praten går ved småbordene. Fra venstre Johanne Pahr, Gunnar Kultorp, Gunnar Bråthen, FinnTomta, HardisTomta (delvis skjult) og Kjell Lunde.	Arne Hansen, Ingrid Westgård, Kjell Arne Hansen, Tom Vidar Walther og Thor Sundås i kaffepausa.
En blid kvartett i møtet. F.v.: Ingrid Kullerud, Knut Øyvin Skaar, Synnøve Lunde Karlsen og Bjørg Kullerud.	Når tre av disse fire karene er i historielagets motorgruppe, kan det hende det ble bilprat i pausa. F.v.: Rune Kultorp, Inge Bjerk, Ragnar Berby og Kjell Sterkerud.

Klikk på bildene for å få store format.

Skytterhuset på Hasle, som ble reist på dugnad mot slutten av 1960-tallet. Senere har det blitt utvidet.

Hyllest til salongskytterlaget
Til melodien ”Ned på Youngstorgets basar” ble denne visa til:

Ja, det var en vinterdag, at no’n kællær kom i lag,
Og de snakket kun om kvinnfolk og om biler.
Men da var det en som sa, at en børse skulle vi ha.
Slik ble skytterlaget ned på Hasle stifta.

Det begynte med en tropp, som på trafo’n møtte opp
Men der fikk vi ikke lov til å være.
Nei, vi ga oss ikke da, for en plass vi skulle ha.
Da sa Karlsen, ”de kan låne spisebrakka”.

Vi en formann måtte ha, Robert syns vi passa bra.
Og han Rikard ville ha et ord i laget.
Men da sa vår lille Bjørn, "jeg vil også ta en tørn.
Bare jeg får lov å telle penga".

Tenk at Tveiten falt på knær, for å bli vår sekretær.
Johan ropte ”jeg vil være med i styret”.
Rikard reiste seg og sa, ”du deg av børsene kan ta”.
Han ble velga til vår materialforvalter.

Og vi ringte Røgeberg, ”kan du sende oss gevær.
Men vi ha’kke noen penger å betale.
Bare du kan vente litt, og gi oss en kort kreditt,
Tror vi Bjørn kan klare å få ordnet resten”.

Erling, Oddvar møtte opp, Ivar kom i samme tropp.
Tor og Svein og den lange tynne Kåre.
Skarpskytter Espenes, med sitt blide pokerfjes
Ville også ta sin del av denne kaka.

Barske Erik og han Steen, kom på sine stutte ben.
Og han Tollmar hadde fått lov av sin Klara
Til å ta en liten tur, bort til dette lange skur,
Hvis han lovet å ikke bli for lenge.

Noen tøffe typer til, her vi ikke nevne vil
Møter opp og plukker til seg mange poeng.
Men han Erling sier sta, ”sikte er jo ikke bra,
Dette gevær vil jeg ordne på min måte”.

Slik er stillingen i dag, det er blitt et skytterlag,
Og vi henstiller til guttane i laget
At de flittig møter opp, så vi får en driftig tropp.
Lenge leve Hasle salongskytterlaget.

Vil du lese forhåndsomtalen til møtet, trykker du her.